S T A T E M E N T
Da min første kunstneriske puls virkelig begynte å slå på 2000 tallet gikk jeg gjennom endel
livsendrende hendelser etter å ha opplevd gleden og kaoset i suksessen som gitarist
i Seigmen. Det er en historie for seg. Jeg gikk ut av bandet og inn i meg selv. Hendelser og
minner fra barndommen bragte meg inn i en ganske destruktiv spiral. Inni meg oppsto en
tomhet og en rotløshet som ble altoppslukende. Derfor søkte jeg mening og livskraft i kunsten.
Jeg jobbet med abstrakt fotografi. Jeg jobbet med leire, tre og stål uten å egentlig komme
noen vei. Men det ble bilder, utstillinger og noe salg. Jeg ble kjent med storheter som Marcel
Duchamps, Marc Rothco, Sandro Botchelli, Basquiat, Warhole og Lichtenstein for å nevne noen.
Jeg begynte å bearbeide flaten på papplerret med sprittusj. Jeg jobbet repetetivt med punkter,
farger, tekniske papirbrosjyrer og reklameplakater. Lakk og lim. Gjentakende prikker ble til en
helhet. Pålimte brosjyrer i alle retninger ble til et studie av tanker og poesi.
Jeg har jobbet som malelærer på Rudolf Steinerskolen i over 16 år nå og der råder Goethes
fargelære. Jeg underviser i komplementære, levende og flytende maleri på barnetrinnet. Det
har alltid inspirert meg dypt. Barnas pust blir bevegelser og valører på malearket. De mer
abstrakte naturgjengivelsene mine fikk en veldig konkret fantasiforestilling hos dem. Som å ligge
en sommerdag, se opp på skyene og finne figurer der oppe.
Hjemme i atelieret ble prikkene og brosjyrene bokstaver og gjentakende, korte utsagn. Glødende
slagord med store typer som grafitti på en vegg. Farge- og formeksperimentene mine ble
etterhvert til komposisjoner på flytende, bevegelige "grunninger". Jeg jobber fortsatt på samme
måte som jeg gjør med barna. Flytende farge på vått papir. Så setter jeg til andre teknikker og
bringer den våte akvarellen inn i en ny kontekst. Det kommer mening på med stensilart, papir,
lim og mer opak akryl. Dette ble min billedkunstneriske utdanning.
Det siste halv annet året har jeg dedikert til serigrafi. Jeg har lært meg teknikken og gjør alt
håndverket selv. Da har jeg full kontroll i prosessen og kan være alene med fargevalg og i fred
med mine tanker om motivet. Verket utvikler seg i starten av trykkeprosessen og nye ideer
kommer til. Silketrykkteknikken åpnet også en mulighet for meg å videreføre akvarelleffekten
når transparente farger over hverandre skaper nye farger og uventede stemninger.
Jeg liker å bevege meg i et litt overtydelig landskap i bildene. De direkte budskapene i motivene
trer ofte over en grense og inn i det banale. Dette kan skape en trygghet for betrakteren, men
men åpner også for ettertanke og tvil.
Fargene aktiverer vårt følelsesliv slik kunsten gjorde for meg på 2000 tallet. Sammen med
dypdykket i billedkunstens verden skapte det hele en sorti for meg fra hverdagen og angsten. Det skapte en ny mening med livet mitt i årene uten Seigmen. Vi ble gjenforent i Dødens dal i 2005 og har holdt sammen siden.
Jeg dras stadig mellom identiteten som gitarist scenen der ute og som billedkunstner i dypet av
tanker, tvil og glede.
Fargenes vesen oppstår i polariteten mellom lys og mørke, slik sjelelivet veksler og slites med
sine motsetninger og hendelser i det virkelige liv. Bildene mine gir meg lettelse, frihet og en
kjærkommen mulighet til å bare være meg selv.
S V E R R E Ø K S H O F F
livsendrende hendelser etter å ha opplevd gleden og kaoset i suksessen som gitarist
i Seigmen. Det er en historie for seg. Jeg gikk ut av bandet og inn i meg selv. Hendelser og
minner fra barndommen bragte meg inn i en ganske destruktiv spiral. Inni meg oppsto en
tomhet og en rotløshet som ble altoppslukende. Derfor søkte jeg mening og livskraft i kunsten.
Jeg jobbet med abstrakt fotografi. Jeg jobbet med leire, tre og stål uten å egentlig komme
noen vei. Men det ble bilder, utstillinger og noe salg. Jeg ble kjent med storheter som Marcel
Duchamps, Marc Rothco, Sandro Botchelli, Basquiat, Warhole og Lichtenstein for å nevne noen.
Jeg begynte å bearbeide flaten på papplerret med sprittusj. Jeg jobbet repetetivt med punkter,
farger, tekniske papirbrosjyrer og reklameplakater. Lakk og lim. Gjentakende prikker ble til en
helhet. Pålimte brosjyrer i alle retninger ble til et studie av tanker og poesi.
Jeg har jobbet som malelærer på Rudolf Steinerskolen i over 16 år nå og der råder Goethes
fargelære. Jeg underviser i komplementære, levende og flytende maleri på barnetrinnet. Det
har alltid inspirert meg dypt. Barnas pust blir bevegelser og valører på malearket. De mer
abstrakte naturgjengivelsene mine fikk en veldig konkret fantasiforestilling hos dem. Som å ligge
en sommerdag, se opp på skyene og finne figurer der oppe.
Hjemme i atelieret ble prikkene og brosjyrene bokstaver og gjentakende, korte utsagn. Glødende
slagord med store typer som grafitti på en vegg. Farge- og formeksperimentene mine ble
etterhvert til komposisjoner på flytende, bevegelige "grunninger". Jeg jobber fortsatt på samme
måte som jeg gjør med barna. Flytende farge på vått papir. Så setter jeg til andre teknikker og
bringer den våte akvarellen inn i en ny kontekst. Det kommer mening på med stensilart, papir,
lim og mer opak akryl. Dette ble min billedkunstneriske utdanning.
Det siste halv annet året har jeg dedikert til serigrafi. Jeg har lært meg teknikken og gjør alt
håndverket selv. Da har jeg full kontroll i prosessen og kan være alene med fargevalg og i fred
med mine tanker om motivet. Verket utvikler seg i starten av trykkeprosessen og nye ideer
kommer til. Silketrykkteknikken åpnet også en mulighet for meg å videreføre akvarelleffekten
når transparente farger over hverandre skaper nye farger og uventede stemninger.
Jeg liker å bevege meg i et litt overtydelig landskap i bildene. De direkte budskapene i motivene
trer ofte over en grense og inn i det banale. Dette kan skape en trygghet for betrakteren, men
men åpner også for ettertanke og tvil.
Fargene aktiverer vårt følelsesliv slik kunsten gjorde for meg på 2000 tallet. Sammen med
dypdykket i billedkunstens verden skapte det hele en sorti for meg fra hverdagen og angsten. Det skapte en ny mening med livet mitt i årene uten Seigmen. Vi ble gjenforent i Dødens dal i 2005 og har holdt sammen siden.
Jeg dras stadig mellom identiteten som gitarist scenen der ute og som billedkunstner i dypet av
tanker, tvil og glede.
Fargenes vesen oppstår i polariteten mellom lys og mørke, slik sjelelivet veksler og slites med
sine motsetninger og hendelser i det virkelige liv. Bildene mine gir meg lettelse, frihet og en
kjærkommen mulighet til å bare være meg selv.
S V E R R E Ø K S H O F F